Debattinnlegg i Dagbladet, lørdag 4. februar 2012.

Foto: Justis- og politidepartementet.

Tenk deg at femten politibetjenter med narkotikahunder, helt overraskende, dukker opp i kontorlandskapet på jobben din. Sjefen din følger med. En av betjentene leser opp en melding om at de nå, i samarbeid med arbeidsgiver, vil gjennomføre en forebyggende innsats mot narkotikamisbruk. Alle som ikke ønsker å bli ransaket, kan forlate rommet og snakke med betjenten utenfor døren.

Dette er virkeligheten i Oslo-skolen i dag. I en avtale mellom Utdanningsetaten og politiet instrueres alle de videregående skolene om å innkalle politiet til hundeaksjon minst én gang i året. Aksjonene er ikke knyttet til noen konkret mistanke. De kan ikke prøves av noen domstol. Blir du tatt med hasj i sekken, blir du anmeldt og meldt til barnevernet.

I et brev til elev- og lærlingombudet skriver politiet at det er greit å sette personvern- og straffeprosessregler til side fordi elevene samtykker. Det samme argumentet bruker byråden for utdanning. Det er en grov forenkling og misforståelse av reglene for samtykke, og det er mildt sagt urovekkende at politiet ikke er bedre kjent med rettsreglene på dette området.

Elevene er ofte under 18 år. Politiet har til og med aksjonert mot ungdomsskoler, der elevene er så unge som 12 år. Som en illustrasjon på hvor begrenset kompetanse ungdommer har til å samtykke kan helseregisterloven nevnes: personer under 16 år kan aldri selv samtykke til registrering i et helseregister. For de over 16 skal det alltid gjøres en konkret vurdering av modenhet opp mot hvor alvorlig registreringen er.

Helseregisterbeslutninger får man gjøre i ro og fred, uten press. Når politiet kommer overraskende til klasserommet ditt, må barnet gjøre en mye viktigere beslutning uten betenkningstid eller skriftlig informasjon om konsekvensene. Det er i praksis umulig å benytte seg av sin rett til å konferere med verge eller advokat før de svarer.

Den sosiale rammen øver et stort press. Hva vil læreren din tenke og gjøre, hvis du nekter å la deg ransake? Slike asymmetriske maktrelasjoner tillegges stor vekt når man vurderer om voksne har reelt samtykke, for eksempel til en avtale mellom behandler og pasient. I tillegg til dette: Hva vil de andre elevene tenke? Og hva gjør egentlig betjenten utenfor med deg?

Samtykket er altså ikke reelt. Den viktigste forskjellen mellom slike forebyggende innsatser og vanlige ransakinger er da at forebyggingen rammer alle og ikke kan prøves av en domstol. I tillegg får skolen vite resultatene av «forebyggingen», slik at de kan utvise eleven. Det ville de ikke kunne gjøre hvis ordinære regler om personvern og taushetsplikt gjaldt.

Avtalen spesifiserer også at skolen før aksjonen skal ha en forbreredt presseansvarlig. Ombudet vil anbefale skolene å i tillegg oppnevne en som tar ansvar for å verne elevenes borgerrettigheter.

Skolen er underlagt et sammensurium av styringssystemer. Lovverk, fagtradisjon og statlige rundskriv konkurrerer med lokale budsjetter og resultatmål. I hverdagen skal dette omsettes til konkrete tiltak i klasserommet. Den prosessen likner mye på hvordan det foregår i andre arbeidsplasser. Derfor er det mye å lære av funnene fra litteraturen om styringssystemer: Styringssystemene påvirker prosessene, og det som påvirker mest er det som er mest målbart.

Les resten av elev- og lærlingombudets kronikk i Dagbladet.

På trykk i Dagbladet 3. april.

photo credit: Roger Sandum

Kristin Halvorsen varslet 3. mars at hun vil «sende et signal» om fravær i skolen. Idag kan elevene kutte 14 dager fravær fra vitnemålet dersom fraværet skyldes politisk arbeid eller ulike helse- og velferdsårsaker. Halvorsen vil ned til ti dager.

Denne regelen har stort sett blitt benyttet av samfunnsengasjerte elever, nettopp den sorten elever skolens formålsparagraf ser ut til å ønske seg: «Opplæringa skal [...] fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte. Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. [...] Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst.»

Spørsmålet er hvilket signal dette sender. Blant de engasjerte ungdommene jeg møter i elevråd og Elevorganisasjonen tolkes dette som et signal om at deres bidrag til å gjøre skolen bedre ikke verdsettes. Elever som engasjerer seg i for eksempel KFUK/M, Natur og ungdom, Operasjon Dagsverk eller noen av ungdomspartiene rapporterer til meg at rammen på fjorten dager allerede er snever.

Forslaget er ikke fundert i empirisk forskning. Det finnes ingen studier som viser at engasjerte elever er overrepresentert i frafallsstatistikken. Inntrykket er tvert imot at disse elevene presterer godt. Dessuten er det ikke akkurat elevene som står i fare for å falle fra som er ivrigst på å dokumentere og søke fravær strøket. Snarere er realiteten at regelen har vært en godt bevart hemmelighet.

Med Kunnskapsløftet forsvant muligheten til å føre organisasjonsarbeid på vitnemålet som valgfag. Trykket på deltakelse i opplæringen har blitt merkbart sterkere allerede, og dermed har rammene for elevenes engasjement allerede blitt snevret inn.

Flere store aktører innen yrkesopplæring hevder at de primært ser på fraværet når de tar inn lærlinger. Samtidig viser undersøkelser at yrkesfagselever allerede er underrepresentert i elevråd og organisasjonslivet rundt skolen. Denne regelendringen vil forverre dette ytterligere.

Engasjert ungdom er ikke bare nyttig å vise til i festtaler. De er også et helt nødvendig korrektiv til en verden styrt av menn og kvinner på rundt femti, eller i Halvorsens tilfelle nøyaktig førtini. Deres engasjement for skolen legger press på fornyelse. Deres miljøengasjement er vårt eneste håp for en verden der hensynet til klimaendringer nedprioriteres for at femtiåringene skal ha råd til ny hytte. Deres frivillige innsats i lag og foreninger på fritida er en bærebjelke i integreringspolitikk, antimobbearbeid, trivsel, psykisk helse og fysisk fostring. Gjennom internasjonalt engasjement bidrar norske skoleelever selv med det viktigste bidraget til at skolen når sine vidløftige mål om internasjonalisering og solidaritet med verdens fattige.

Vi har ikke råd til å ofre dette på «signaleffektens» alter. Vi vet at årsakene til frafall finnes i motivasjon, forventet læringsutbytte og skolemiljø – ikke i nitid detaljregulering av kolonnene på vitnemålet.

Hun er atten år, jobber fulltid, og får tretten kroner timen. Ingenting ekstra for overtidsarbeid. Kontrakten kan ikke reforhandles, og det er ingen lønnsopprykk i vente. Tariffavtale og tarifflønn er fremmedord. Hun gjør det samme arbeidet som den ufaglærte mannen ved hennes side, men han får åtte ganger så høy lønn.

Les hele leserinnlegget, signert elev- og lærlingombudet i Oslo, i Dagsavisen.

Elev- og lærlingombudet i Oslo har avgitt en generell uttalelse om elevråd og uttalelsesrett, etter at spørsmålet ble stilt av en lokalavis. Har skolen rett til å nekte media adgang til elevrådet? Nei, mener ombudet.

Les hele brevet om elevråd, uttalelsesrett og innsyn. Det kan også brukes dersom du skulle havne i problemer med å få lov til å uttale deg på vegne av elevrådet.

Elev- og lærlingombudet i Oslo har levert høringsuttalelse på forslaget om endringer i Opplæringsloven som skal gjøre det enklere å vise bort elever fra timene. Ombudet er skeptisk til endringen, ettersom skolene allerede i dag har store problemer med å behandle slike saker på riktig måte.

Hele høringsuttalelsen kan du lese under.

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 26. august 2009. Det er et svar på denne lederen.

I Klassekampens leder 20. august tar redaktør Bjørgulv Braanen til orde for følgende pedagogikk: «Gjenreis i stedet boka, og oppøv elevene i skriftlig referat.» I den norske ungdomsskolen – der undersøkelser viser at nesten alle lærere følger læreboka slavisk – skal vi altså gjenreise denne boka. Og ikke nok med det: elevene skal ikke øves til praktiske ferdigheter, tekstanalyse, kritisk lesing eller bruk av flere kilder: de skal øves i referat.

Med henvisning til én eneste psykolog – Jane Haley – mener Klassekampen at tidlig bruk av computere er en vesentlig faktor som bidrar til svekkelsen av den selvstendige tenkningen. I tillegg er visst PCer skadelig fordi Finland ikke har PCer. Det er intellektuelt uredelig når Klassekampen, som tidligere har kritisert nettopp Finlands rolle som foregangsland, i denne sammenhengen trekker dem frem. Jeg tror Braanen har rett i at PCer ikke er noen enkel vei til gode resultater på PISA-undersøkelsen. Men det har da heller aldri vært målet.

I motsetning til Klassekampens redaktør anser de fleste som jobber med skole at datamaskinen er kommet for å bli. Og ikke nok med det: vi anser det som sannsynlig at datamaskinen vil spille en sentral rolle i politikk, utdanning, arbeidsliv, sosial interaksjon og kommunikasjon. Disse forutsigelsene er, for å si det pent, ikke spesielt kontroversielle. Det er derfor svært sannsynlig at mennesker som ikke har lært å anvende disse fabelaktige mulighetene til informasjonshåndtering vil stå igjen med begrensede muligheter innenfor de fleste av livets aspekter: politikk, utdanning, arbeidsliv og det sosiale liv.

Vi vet i dag hvilke elever som ikke har med seg denne samfunnsmessig nyttige og faglig fornuftige bruken av IKT inn i skolen. Det er de tradisjonelle utsatte gruppene: de fattige, innvandrerne, de som har foreldre med lavt utdanningsnivå. Gjennom Klassekampens ønske om å gjenreise diktat og referat som skolens læringsform og læringsmål, settes disse gruppene på siden av nåtidens viktigste arenaen for læring, utvikling, meningsdanning og nettverksbygging. Oppbyggingen av en av fremtidens viktigste kompetanseområder overlates til det private initiativ.

Og hvordan vet vi dette? Jo, nettopp fordi ITU Monitor kartlegger slike ting. Det er ikke rart at det finnes lite forskning på temaet; det skyldes at det var vanskelig å studere effekten av dagens dataprogrammer og systemer før de eksisterte. ITU Monitor representerer noe helt nytt i verdenssammenheng, og selv om metodene kan diskuteres, er det helt tydelig i deres rapport at god digital kompetanse korrelerer sterkt med god kompetanse i alle de andre fagene. Det er svaret på Klassekampens spørsmål om hvordan ITU kan vite at elevene lider når IKT ikke brukes godt. Kanskje han kan få Haley til å presentere en annen forklaringsmodell, f.eks. at bare elever med sterke resultater får bruke datamaskiner?

Det som er fortvilende, er at Klassekampen slår an en tone som har svært god resonnans på lærerværelsene landet rundt. Bare vi går gjennom pensum fra boka, tenker lektorene, har vi gjort jobben vår. Slik er det ikke. Skolens jobb er å forberede elevene på fremtiden, og å utjevne de urettferdige forskjellene som elevene tar med seg inn i skolen. Da må IKT stå på programmet.

Leserinnlegg på trykk i Vårt Land, 15. mai 2009.

13. mai rykker Oslo FrP ut med et ønske om å forby hijab og «prangende religiøse symboler» i grunnskolen. Elevombudet i Oslo mener at dette forslaget innebærer at en bestemt gruppe elever skal fratas muligheten til å signalisere sin identitet, mens andre beholder sine friheter. Det er i praksis bare muslimer og sikher som har noen prangende religiøse symboler å eventuelt vise frem.

Barns rett til å forme sin kulturelle og sosiale identitet er en sentral del av barns rettigheter. Denne identiteten skal kunne være uavhengig av foreldrenes og majoritetssamfunnets mening om hvordan barn «bør være». Alternativet til denne friheten er at store grupper av ungdommer opplever å bli satt på siden av samfunnet, og at deres kultur blir stemplet som uønsket. For ungdommer flest er det årene mellom 13 og 18 som er viktigst for formingen av identitet og løsrivelse fra foreldrene.

Det er, som Myhre påpeker, et stort problem dersom elever opplever tvang når de skal velge påkledning. Dette problemet blir imidlertid ikke mindre av at tvangen kommer fra rådhuset.

På bakgrunn av ombudets kontakt med elevene i Osloskolen — jeg har personlig møtt ca. 5000 videregåendeelever i løpet av dette skoleåret — har jeg ingen tro på at det er et utpreget problem at elever tvinges til å gå med hijab. Jeg ser heller ingen tegn på at elevene i hijab er dårlig integrert med eleven uten, som FrP oppgir som begrunnelse for forslaget.

Det er mange interessante problemer å ta tak i når det gjelder måten ungdomsskoleelevene blir påvirket og utnyttet av religiøse, kulturelle og kommersielle krefter. Det er mange indikasjoner på at samfunnet ikke mestrer godt nok å forberede barn og ungdom fra voksenlivets mange farer og utfordringer, og at disse utfordringene rykker stadig nærmere barndommen. Noen av resultatene av dette finner vi igjen i skremmende tall knyttet til barn og ungdoms psykiske helse.

Det viktigste bolverket mot både religiøs ekstremisme og kommersielt press er en sterk selvfølelse og trygghet på seg selv. Barnekonvensjonens intensjoner knyttet til retten til en identitet er sentral for å bygge opp elevenes selvfølelse. Å utdefinere identitetsmarkører for enkelte grupper i samfunnet er å gå i stikk motsatt retning. Det oppfordrer elevene til å skamme seg over sin egen bakgrunn og identitet, ikke ulikt resultatene av forbudet som den norske stat gjennomførte mot samisk språk og kulturelle symboler på skolene frem til andre halvdel av forrige århundre.

Hijab er et mangefasettert hodeplagg, på samme måte som de fleste av ungdommers tildels svært symboltunge identitetsmarkører. Ungdom går med anarkistsymboler, palestinaskjerf, israelske og amerikanske flagg, satanistkors, Ché Guevara-skjorter, røde stjerner, kristne kors og mange andre symboler som utvilsomt vil kunne «vanskeliggjøre integrering», i den forstand at de uttrykker ulike holdninger til andre elevers symboler. Hvis man tror at identiteten forsvinner dersom plagget forsvinner, er det ikke vanskelig å tro på en forbudslinje. Den troen er i beste fall naiv, i verste fall ødeleggende for ungdommenes selvbilde.

Stod på trykk i Aftenposten 19. april 2009 i forkortet utgave. Her følger hele teksten.

Som Aftenposten skriver 16. april, når overvåkingen av elever i videregående skoler nye høyder. Dette føyer seg dessverre inn i et mønster der elever på videregående nivå utsettes for strengere og mer overformynderske regler enn samfunnet forøvrig, gjerne med ønsket om deres eget beste som bakteppe. Til sammen utgjør dette en bjørnetjeneste overfor elevene, fordi skolesituasjonen er radikalt annerledes enn den virkeligheten som venter utenfor skolens porter.

I 2004 foreslo Gro Harlem Brundtland å forby brus på skoler. Senere har vi fått forslag om å forby mobiltelefoner, Facebook og hijab. Vi har fått vedtak om forbud mot bruk av snus. Noene skoler praktiserer regler der elever som nekter å la seg narkoteste blir utestengt fra skolen. Her snus altså bevisbyrden på hodet, og eleven kan bli fratatt en lovfestet rettighet på bakgrunn av en lærers mistanke om at han har røyket hasj utenom skoletid.

Skal man dømme etter nettdebattene, er det stor folkelig oppslutning om slike preventive og drakoniske tiltak overfor ungdom. Nest etter asylsøkere ser det ut til at ungdom er den gruppen nordmenn i størst grad tillater seg å unngå å behandle som individer. Hvorvidt man som borger eller arbeidstaker ville akseptert samme behandling, ser ikke ut til å være et relevant moment.

Men gjennom en skolegang der mulighetene på denne måten defineres negativt, ender ungdommene opp med å lære seg den farlige tankegangen at det som ikke er forbudt, er bra. Den lærdommen er langt fra noen fordel når ungdommene litt seinere møter brushyllen, ølhyllen, sprithyllen eller snushyllen – for ikke å snakke om når de møter er arbeidsliv der de har langt større frihet enn skolen har gitt dem.

Ungdom må faktisk lære seg å leve i et samfunn der de har muligheten til å kaste bort arbeidstiden på Facebook, der rusmidler er tilgjengelig til stort sett alle døgnets tider, der de faktisk velger selv om de vil drikke brus, og der ingen overvåker dem på arbeidsplassen.

Når vi utformer pedagogikk, politikk eller butikkhyller, påvirker vi hvordan folk velger å  lære, handle eller kjøpe. Vi har ikke noe annet valg enn å være litt paternalistiske. Men denne paternalismen må gjøres på en slik måte at elevene lærer seg å selv ta stilling til de fristelsene som venter dem. Det lærer de ikke når alle valgene tas for dem gjennom forbud, påbud og opprettingen av kunstige skoleverdener på siden av virkeligheten.

photo credit: iwishmynamewasmarsha

VG melder at Porsgrunn videregående skole innfører utvisning som reaksjonsmåte ved snusing. Elevorganisasjonen mener at dette er forbudt, og får til en viss grad støtte av Utdanningsdirektoratet.

Bakgrunnen for at Elevorganisasjonen hevder at dette er forbudt, er lovhjemmelen for bortvisning. Opplæringslovas § 3-8 handler om bortvisning og tap av rettigheter. Første ledd sier:

Fylkeskommunen kan fastsetje i ordensreglementet at elevar som alvorleg eller fleire gonger bryt reglementet, kan visast bort i inntil fem dagar. Rektor sjølv vedtek å vise bort ein elev etter leddet her etter å ha rådført seg med lærarane til eleven.

Andre ledd handler om bortvisning for resten av skoleåret. Tredje ledd sier:

Før det blir gjort vedtak om bortvising eller tap av rettar, skal ein vurdere om det er mogleg å bruke andre hjelpe- eller refsingstiltak.

Det er altså bare anledning til å utvise elever som alvorlig eller gjentatte ganger bryter reglene, og bare dersom det er fastsatt i ordensreglementet. Generelt gjelder det at alle straffereaksjoner skal være direkte hjemlet i reglementet: det skal altså både stå at det er forbudt og at det resulterer i den angitte straffen.

Det vil åpenbart være et skjønsspørsmål hva som utgjør et alvorlig brudd på reglementet. Elev- og lærlingombudet i Oslo deler Elevorganisasjonens vurdering om at ordinær bruk av snus vanskelig kan forstås som alvorlig brudd på reglementet.

På generelt grunnlag er det også grunn til å stille spørsmål ved om en slik regel har noe å gjøre i et ordensreglement. Reglene for skolens orden skal regulere forhold som har konsekvenser for lærere, medelever, helse, trivsel eller læring — kort sagt alt som skolen skal oppnå i forhold til Opplæringslova. Derfor er det lovlig med røykeforbud og påbud om å møte opp: Røyking og fravær påvirker også andre elevers helse, trivsel og læring på skolen. Snusing, derimot, påvirker bare elevene alene, og det er derfor vanskelig å forstå hvorfor skolen skal ha myndighet til å begrense elevenes rett til opplæring på bakgrunn av snusbruk.

Mange skoler rapporterer at elever som snuser griser snus utover, kaster den i taket eller selger til mindreårige. Dette er selvsagt oppførsel som man kan, og bør, sanksjonere mot i ordensreglementet. Elev- og lærlingombudet ser ikke noe galt i å benytte straffereaksjoner i forbindelse med slik usosial atferd.

Rektor ved skolen i Porsgrunn ønsker å innføre forbudet av hensyn til at en majoritet av elevene har foreslått det. Det er misforstått. Lovparagrafene i opplæringslova er ikke noe som en majoritet av elevene kan overstyre. Mange av reglene — for eksempel regler om tilpassing til funksjonshemmede og forbud mot egenbetaling og reklame — er ment som vern av mindretallet mot flertallets ønske. At flertallet av elever ønsker et snusforbud, er ikke noe argument for å tilsidesette opplæringslovas vern av hver enkelt elev — også de som snuser.