Meninger, Nyheter, 07.02.2012 12:59:

Når barna ikke sier nei er det greit

Debattinnlegg i Dagbladet, lørdag 4. februar 2012.

Foto: Justis- og politidepartementet.

Tenk deg at femten politibetjenter med narkotikahunder, helt overraskende, dukker opp i kontorlandskapet på jobben din. Sjefen din følger med. En av betjentene leser opp en melding om at de nå, i samarbeid med arbeidsgiver, vil gjennomføre en forebyggende innsats mot narkotikamisbruk. Alle som ikke ønsker å bli ransaket, kan forlate rommet og snakke med betjenten utenfor døren.

Dette er virkeligheten i Oslo-skolen i dag. I en avtale mellom Utdanningsetaten og politiet instrueres alle de videregående skolene om å innkalle politiet til hundeaksjon minst én gang i året. Aksjonene er ikke knyttet til noen konkret mistanke. De kan ikke prøves av noen domstol. Blir du tatt med hasj i sekken, blir du anmeldt og meldt til barnevernet.

I et brev til elev- og lærlingombudet skriver politiet at det er greit å sette personvern- og straffeprosessregler til side fordi elevene samtykker. Det samme argumentet bruker byråden for utdanning. Det er en grov forenkling og misforståelse av reglene for samtykke, og det er mildt sagt urovekkende at politiet ikke er bedre kjent med rettsreglene på dette området.

Elevene er ofte under 18 år. Politiet har til og med aksjonert mot ungdomsskoler, der elevene er så unge som 12 år. Som en illustrasjon på hvor begrenset kompetanse ungdommer har til å samtykke kan helseregisterloven nevnes: personer under 16 år kan aldri selv samtykke til registrering i et helseregister. For de over 16 skal det alltid gjøres en konkret vurdering av modenhet opp mot hvor alvorlig registreringen er.

Helseregisterbeslutninger får man gjøre i ro og fred, uten press. Når politiet kommer overraskende til klasserommet ditt, må barnet gjøre en mye viktigere beslutning uten betenkningstid eller skriftlig informasjon om konsekvensene. Det er i praksis umulig å benytte seg av sin rett til å konferere med verge eller advokat før de svarer.

Den sosiale rammen øver et stort press. Hva vil læreren din tenke og gjøre, hvis du nekter å la deg ransake? Slike asymmetriske maktrelasjoner tillegges stor vekt når man vurderer om voksne har reelt samtykke, for eksempel til en avtale mellom behandler og pasient. I tillegg til dette: Hva vil de andre elevene tenke? Og hva gjør egentlig betjenten utenfor med deg?

Samtykket er altså ikke reelt. Den viktigste forskjellen mellom slike forebyggende innsatser og vanlige ransakinger er da at forebyggingen rammer alle og ikke kan prøves av en domstol. I tillegg får skolen vite resultatene av «forebyggingen», slik at de kan utvise eleven. Det ville de ikke kunne gjøre hvis ordinære regler om personvern og taushetsplikt gjaldt.

Avtalen spesifiserer også at skolen før aksjonen skal ha en forbreredt presseansvarlig. Ombudet vil anbefale skolene å i tillegg oppnevne en som tar ansvar for å verne elevenes borgerrettigheter.

Skrevet av Elev- og lærlingombudet i Oslo.

Bli den første til å kommentere!

Skriv en kommentar