Myten om revirkampen
Våre oldeforeldre opplevde kanskje å måtte gå flere mil til skolen, der de ble undervist av en lærer som sørget for disiplin gjennom stokken. Men i motsetning til hva de kunne fortelle og hva folkeopinionen tror, så bør det ikke gjøre vondt å lære. Ingen undersøkelser jeg kjenner til kan vise til at strengere disiplin i skolen gir sterkere læring, slik Senterpartiets Inger Enger gjentatte ganger argumenterer for. Det er heller ingen klar forbindelse mellom strenge disiplinærregler og god disiplin.
To saker har trukket oppmerksomheten til forholdet mellom elevenes rettigheter og plikter i videregående skole. Den ene er bortvisningsreglene i Oppland, den andre er høringen om vurderingsregler fra Utdanningsdirektoratet. Som elevombud får jeg ofte spørsmål om jeg ikke skal snakke om elevenes plikter i stedet for deres rettigheter. Mitt svar er at ombudets oppgave er å bidra til å realisere elevenes rettigheter, og derfor snakker jeg heller om samarbeid og muligheter enn rettigheter og plikter. Men kunnskap om rettigheter og plikter er sentralt for å gjøre skolehverdagens ulike roller forutsigbare for både lærer og elev.
Mange av kritikerne som kommer til ordet er lærere og representanter for skoleeierne. Det fremsettes en idé om at skolenes evne til å drive god opplæring på viktige områder undergraves av «for sterke» rettigheter hos elevene. Etter dette bildet er klasserommet en slags revirkamp, der læreren slåss for å få anledning til å bruke sterke virkemidler til å tvinge elevene til undervisning, mens elevene slåss for å slippe.
I virkelighetens verden er det skolene som skaper gode samarbeidsrelasjoner og lar elevene nyte godt av større friheter enn lovens minstemål som oppnår de beste resultatene. Analysene av årevis med elevundersøkelser viser dette. Det er en sammenheng mellom gode resultater, medvirkning og godt klasseromsmiljø. Logikk tilsier også dette: miljøer du har vært med på å skape og bygge opp selv som elev, er langt mer verneverdige enn miljøer der læreren tilsynelatende eneveldig fastsetter reglene. Skolens virksomhet er ikke et nullsumspill – både lærer og elev kan få større revir samtidig.
Skolene som heller velger å slåss om sitt revir, ender opp med å skape elever som blir mer og mer kreative i sine forsøk på å beholde sitt. Det er feil fokus, fordi man velger å behandle symptomene i stedet for problemene. Det samme ser vi igjen når diskusjonen om vurderingsformer og dokumentasjon kommer. Enkelte lærere opptrer som om de har en rett til å drive opplæringa kun gjennom forelesninger, og at de derfor kan se bort fra alle andre krav til opplæringa, herunder elevenes læring og rettssikkerhet. Det er typisk for en revirkamp. I stedet for å analysere rammer og muligheter, og dermed komme frem til gode løsninger, velger disse å sette seg på gjerdet og henvise til at bedre vurdering vil medføre hundrevis av ekstratimer for dem. Det er sikkert sant – fordi de tviholder på utdatert pedagogikk.
Elevene har ikke ensidige rettigheter slik den norske opplæringsloven er formulert i dag. Det er en helhet i loven som til sammen utgjør et komplekst samspill av rettigheter, plikter og samarbeidsområder. Og i motsetning til hva noen ser ut til å tro, bør ikke skolene stå fritt til å velge straff og virkemidler når pliktene forsømmes. Regulering på disse områdene har vært høyst nødvendig for å kunne etablere det samarbeidende og konstruktive forholdet mellom lærer og elev som preger de aller fleste norske videregående skoler, og igjen er det grunn til å peke på at de skolene som lykkes med god opplæring også lykkes med dette.
Den videregående skolen er i en særstilling, ettersom den må være i stand til å motivere elevene til skolegang. Skoleplikten gjelder ikke her. Både for strenge disiplinærregler og for slappe læringsmiljøer er viktige årsaker til frafallet. Det skal helt klart være forventet at elever kommer tidsnok og bidrar til opplæringen, men innføres det for strenge reaksjoner forsvinner risikoelevene ut av skolen i stedet for å forpliktes til et løp for sitt eget og samfunnets beste. Det er skolens viktigste utfordring, og har man kommet til en forbuds- og utestengingslinje overfor «synderne» har man allerede demonstrert at man mislykkes.
Erfaringene fra byggfag på Hellerud videregående skole viser at det er mulig å undervise teoretiske fag på en måte som engasjerer elevene i problemløsning sammen med lærerne, i stedet for at elevene skal være prisgitt lærerens evner som foredragsholder. Osloskolen er full av slike eksempler på hva som skjer når lærere og skoleledelse går sammen med elevene om å skape en skoledag med høyere kvalitet.
Denne debatten kan ikke avgjøres ved å telle opp rettighetene og pliktene for deretter å avgjøre om det er riktig eller galt forholdstall. En av målene med skolens reglement er, til forskjell fra domstolene, å forsøke å forplikte elevene til å legge inn så mye innsats som mulig i opplæringen, uten å innføre virkemidler som gjør elevene til passive brikker i spillet om å redusere lærerens arbeidsbyrde.
Skrevet av Elev- og lærlingombudet.
